Julen er den første av de tre store Kristus-festene i kirkeåret, men historisk sett er feiringen yngre enn mange andre dager. De første kristne var ikke opptatt av fødselsdager, og fra begynnelsen av var påsken den store festen. På 300-tallet begynte man å markere Jesu fødsel. Ettersom man ikke visste datoen for når han var født, oppstod det flere tradisjoner. I Egypt (den koptiske kirke) begynte man å feire 6. januar, som var en førkristen solvervsfest. I Roma valgte kirken 25. desember, den dagen da romerne feiret «den uovervinnelige sols fødselsdag».
Den romerske feiringen ble raskt populær og spredte seg til hele den vestlige kirken. De kristne gav en populær hedensk fest et nytt symbolsk innhold som kunne understøtte det kristne budskapet. Festen peker på Jesus som det sanne lys, og i stedet for å feire solen feiret man sol salutis, «frelsens sol». Slik var det også da julefeiringen kom hit til landet. Den avløste feiringen av det gamle midtvintersblotet.
Kirken begynner julefesten med høytidsringingen på julaften, og så går festen over i selve høytidsdagen, juledag.
Åtte dager etter juledag markeres Jesu navnedag, siden han etter jødisk skikk ble brakt til templet for å omskjæres den dagen. Da fikk han også navnet sitt, Jesus, som betyr «Gud frelser». Julefeiringen avsluttes på Kristi åpenbaringsdag, «trettendedagen», 6. januar. Denne dagen forsvant som helligdag i 1770, og nå feires åpenbaringsdagen første søndag etter nyttår.
I romjulen er det dessuten flere helgendager som er eldre enn selve julefeiringen. En av dem er Stefanusdagen, som feires 26. desember til minne om Stefanus, kirkens første martyr. Derfor har denne dagen rød som liturgisk farge, i motsetning til resten av julen, som har den hvite festfargen.